En "bestepris"-regel - smart for kommunen, men dårlig for konkurransen

Hva er en "Beste Pris"-regel?

Tenk deg at du inngår en rammeavtale om å kjøpe varer og tjenester i flere år. Du vil være sikker på at du ikke betaler overpris i fremtiden. Derfor legger du inn en regel i avtalen som sier:

"Hvis du noen gang selger den samme varen eller tjenesten billigere til en annen, lignende kunde, må du gi meg den samme lave prisen."

Dette er i bunn og grunn en "beste pris"-regel.

I en sak hos KOFA (2025/0742) hadde Karmøy kommune brukt nettopp en slik regel i en stor IT-kontrakt. Regelen skulle fungere som en forsikring mot at leverandøren ga bedre tilbud til andre kommuner i fremtiden.

Den eksakte formuleringen i kontrakten var:

"Tilbud fra leverandøren til andre gitt etter inngåelse av denne avtalen og som er gunstigere, skal automatisk gjøres gjeldende for kunden, forutsatt at avtalen har et tilnærmet likt omfang og innhold."

For kommunen virket dette som en smart måte å sikre seg en god avtale over tid. Men slike regler kan skape store problemer for konkurransen i markedet.

Hvorfor kan regelen være et problem?

Selv om regelen ser fornuftig ut for den ene kunden, kan den ha flere alvorlige, negative konsekvenser:

1. Den kan gi kommunen selv en dårligere pris. Dette er det mest direkte paradokset. En etablert leverandør har ofte slike "beste pris"-regler i kontrakter de allerede har med andre store kunder. Denne "bagasjen" tar de med seg inn i konkurransen. Hvis de må tilby en svært lav pris for å vinne den nye kontrakten, kan det automatisk utløse priskutt på alle de andre kontraktene de har. Gevinsten ved å vinne én ny kontrakt kan bli spist opp av tapet på mange eksisterende. Resultatet er at leverandøren enten lar være å delta i konkurransen, eller leverer et høyt "pyntetilbud" for å ikke ta noen risiko. Kommunen ender dermed opp med færre reelle tilbud og et høyere prisnivå.

2. Den bremser priskuttene i markedet. Dette er det største problemet på sikt. En leverandør som har signert en kontrakt med en slik regel, vil bli veldig forsiktig med å tilby en lav pris i en ny anbudskonkurranse.

• Hvorfor? Fordi et priskutt til en ny kunde vil tvinge dem til å også kutte prisen hos den gamle kunden. De taper penger to steder samtidig.

• Resultatet? Leverandøren vil heller la være å konkurrere hardt på pris. De holder prisene kunstig høye for alle, og konkurransen i markedet dør ut. Det offentlige som helhet ender opp med å betale mer.

3. Den gjør det vanskelig å gi et godt tilbud. Reglene for offentlige innkjøp sier at alle vilkår skal være klare, slik at bedriftene kan beregne hva tilbudet deres vil koste. Men en "beste pris"-regel er umulig å prissette. Hva er risikoen for å måtte kutte prisen om to år verdt i kroner og øre? Ingen vet. Dette gjør anbudskonkurransen til mer gjetting enn reell prising, noe som er i strid med prinsippet om forutsigbarhet.

4. Den kan stenge nye bedrifter ute. Regelen påvirker store, etablerte selskaper og små, nye selskaper helt forskjellig. Et stort selskap som har mange kontrakter med en "beste pris"-regel, vil ikke tørre å senke prisene. En ny bedrift uten slike forpliktelser kan i teorien gi en lavere pris. Dette skaper en merkelig konkurranse der de store aktørene unngår å konkurrere på pris, noe som gjør markedet mindre dynamisk og effektivt.

Konklusjon: En god idé som slår feil ut?

En "beste pris"-regel er fristende for en offentlig oppdragsgiver som vil sikre sin egen avtale. Den føles som en smart og trygg løsning.

Problemet er at hvis mange gjør dette, kan det ødelegge priskonkurransen for alle. Det er som å lage en snarvei for seg selv som, hvis alle bruker den, skaper en massiv trafikkork. Fordi regelen har så mange negative konsekvenser for markedet som helhet, bør slike konkurransevilkår unngås, selv om den kan virke som en god idé i utgangspunktet.