Grønne innkjøp: Slik kan det offentlige lovlig erstatte 30-prosentregelen for miljø

En fersk avgjørelse gir kommuner og statlige etater en viktig avklaring på hvordan de kan erstatte det strenge 30-prosentkravet for miljø med egne, absolutte krav. Men det er ingen enkel snarvei, viser sak 2025/0978 fra Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA).

En anbudskonkurranse om rørleggertjenester i Kristiansand og Vennesla er en viktig veiviser for hvordan det offentlige skal gjennomføre grønne innkjøp.

Saken illustrerer spenningen mellom lovens hovedregel – at klima- og miljøhensyn skal telle minst 30 prosent ved tildeling av kontrakter – og unntaket som lar oppdragsgivere velge en annen, mer spesifikk tilnærming.

Avgjørelsen fra KOFA gir en sjelden og grundig innsikt i hva som skal til for å rettferdiggjøre et slikt unntak.

Unntaket som krever en «klart bedre» effekt

For å fremme det grønne skiftet har myndighetene innført en hovedregel i anskaffelsesforskriften: I de fleste konkurranser skal tilbudene vurderes ut fra hvem som er best på klima og miljø, og dette tildelingskriteriet må vektes med minimum 30 prosent. Tanken er å tvinge frem mer miljøvennlige løsninger og gi leverandører som satser grønt, en reell konkurransefordel.

Loven åpner imidlertid for et viktig unntak. En kommune kan erstatte 30-prosentvektingen med absolutte miljøkrav i kravspesifikasjonen. Forutsetningen er at kommunen kan begrunne at dette «klart» vil gi en bedre klima- og miljøeffekt.

Det er denne unntaksbestemmelsen Kristiansand og Vennesla kommune benyttet seg av i sin konkurranse om en rammeavtale for rørtjenester, verdsatt til 85 millioner kroner. I konkurransegrunnlaget skrev kommunene at de hadde valgt å stille absolutte krav i spesifikasjonen i stedet for å ha miljø som et eget tildelingskriterium. De mente kravene var på et «høyt nivå» og ville gi en bedre samlet effekt.

En av tilbyderne, SJT Miljø AS, klaget kommunene inn for KOFA og mente dette var et brudd på regelverket.

Dybdeanalyse: Hva gjorde kommunene riktig?

Klagenemnda konkluderte med at kommunene hadde sitt på det tørre. Nemndas analyse er grundig og gir flere sentrale avklaringer som andre offentlige innkjøpere bør merke seg.

1. Kombinasjonen av absolutte krav og myk vekting

Kommunenes strategi var todelt. For det første stilte de en rekke absolutte krav som alle leverandører måtte oppfylle for i det hele tatt å kunne delta:

• Alle biler som skulle brukes i oppdraget, måtte være minimum Euroklasse 6.

  
  

• Avfall måtte leveres til godkjent mottak.

  
  

• Arbeidet skulle planlegges for å optimalisere kjøreruter og minimere klimaavtrykket.

  
  

For det andre la de inn en myk vekting av miljø under tildelingskriteriet «Løsningsbeskrivelse». Her ble det spesifisert at en elbil, for eksempel til rørinspeksjon, ville bli «vektes positivt». I praksis utgjorde denne miljødelen 8 prosent av den totale vektingen i konkurransen.

Klagenemnda mente at denne kombinasjonen var nøkkelen. De absolutte kravene sikret en høy minstestandard på miljø fra samtlige tilbydere. Den positive vektingen av elbil ga i tillegg en mulighet til å konkurrere på å være enda bedre. Denne helheten ble vurdert som «klart bedre» enn kun å ha et tildelingskriterium.

2. Begrunnelsen må være reell, men ikke nødvendigvis uttømmende

Kommunenes begrunnelse i konkurransegrunnlaget var relativt kortfattet. Likevel mente KOFA at den var tilstrekkelig. Begrunnelsen viste tydelig til de konkrete miljøkravene i spesifikasjonen og forklarte hvorfor disse ble ansett som sentrale og effektive. Avgjørelsen signaliserer at kravet til etterprøvbarhet er oppfylt så lenge en normalt opplyst tilbyder kan forstå logikken bak valget.

3. Markedsdialog er avgjørende

Et sentralt poeng i nemndas vurdering var kommunenes kjennskap til markedet. Kommunene forklarte at de ikke hadde stilt et absolutt krav om elektriske kjøretøy fordi deres undersøkelser viste at leverandørenes spesialiserte kamerabiler uansett er fossildrevne.

KOFA la vekt på dette. Det viser at en oppdragsgiver må basere sine miljøkrav på realistiske markedsforhold. Å stille et tildelingskriterium på 30 prosent basert på elektriske kjøretøy ville hatt liten effekt hvis ingen kunne tilby det. Kommunenes løsning – å kreve en høy fossil-standard (Euro 6) og samtidig premiere de som kunne tilby elbil på andre områder – ble ansett som en pragmatisk og virkningsfull tilnærming.

Veien videre for offentlige innkjøp

Avgjørelsen er ikke en oppfordring til å nedprioritere miljø i offentlige anskaffelser. Tvert imot gir den en oppskrift på hvordan man kan jobbe mer målrettet og kunnskapsbasert for å oppnå reelle miljøgevinster.

For kommuner og statlige etater som vurderer å bruke unntaket, er lærdommen klar:

• 
  

  Gjør hjemmeleksen: Kartlegg hvilke klima- og miljøbelastninger anskaffelsen faktisk har.

  
  
• 
  

  Undersøk markedet: Finn ut hvilke grønne løsninger som er tilgjengelige og hva som er rasjonelt mulig å oppnå.

  
  

• Vær konkret: Formuler tydelige og ambisiøse miljøkrav i spesifikasjonen som sikrer en høy minstestandard for alle.

• 
  

  Begrunn valget: Forklar i anbudsdokumentene hvorfor den valgte strategien gir en bedre effekt enn 30-prosentregelen.

  
  

Saken fra Kristiansand og Vennesla viser at lovens unntaksregel er en reell mulighet, men den er forbeholdt de som gjør en grundig jobb i forkant. For leverandører er signalet at selv om 30-prosentkravet noen ganger fravikes, blir de absolutte miljøkravene desto viktigere å dokumentere og oppfylle.

Vi minner om vårt kurs: Klima- og miljøhensyn i offentlige anskaffelser 23. september: https://www.robertmyhre.no/events/klima-og-miljohensyn-i-offentlige-anskaffelser