Hvilke rettigheter har leverandører fra land utenfor EU?

EU-domstolen klargjør tredjelandsaktørers rettigheter i offentlige anskaffelser

Den 22. oktober 2024 avsa EU-domstolen en viktig dom i sak C-652/22, som gir avklaringer om rettighetene til økonomiske aktører fra tredjeland i EU's offentlige anskaffelsesprosesser. Saken dreide seg om hvorvidt en tyrkisk entreprenør kunne påberope seg EU-direktivene i en tvist om en offentlig kontrakt i Kroatia.

EU-DOMSTOLENS VURDERING OG KONKLUSJON

Hovedspørsmål:

1. Kan en økonomisk aktør fra et tredjeland uten gjensidig avtale med EU påberope seg bestemmelsene i direktiv 2014/25/EU i en tvist om en offentlig anskaffelse?

   
   

EU-domstolens avgjørelse:

EU-domstolen avviste anmodningen om en prejudisiell avgjørelse som inadmissibel. Domstolen fastslo at Kolin, som er en økonomisk aktør fra Tyrkia – et tredjeland uten en gjensidig avtale med EU om offentlige anskaffelser – ikke kan påberope seg direktiv 2014/25/EU i en tvist om en offentlig kontrakt i en medlemsstat.

Begrunnelse:

• Begrenset anvendelse av direktivet: Direktiv 2014/25/EU gir rettigheter til økonomiske aktører fra EU-medlemsstater og fra tredjeland som har inngått internasjonale avtaler med EU som sikrer gjensidig og likeverdig tilgang til offentlige anskaffelser.

  
  

• Ingen slik avtale med Tyrkia: Tyrkia har ikke inngått en slik avtale med EU. Selv om det eksisterer en assosieringsavtale mellom EU og Tyrkia, omfatter denne ikke rettigheter til å delta i offentlige anskaffelser på lik linje med EU-aktører.

  
  

• Unionens eksklusive kompetanse: EU har enekompetanse på området felles handelspolitikk, inkludert regler om tredjelandsaktørers deltakelse i offentlige anskaffelser. Medlemsstatene kan ikke ensidig utvide direktivets anvendelsesområde til å omfatte tredjelandsaktører uten en slik avtale.

  
  

JURIDISK ANALYSE

Kan en oppdragsgiver likevel bli bundet av å følge nasjonale anskaffelsesregler på avtalerettslig grunnlag?

Selv om EU-domstolen fastslår at en økonomisk aktør fra et tredjeland uten gjensidig avtale med EU ikke kan påberope seg direktiv 2014/25/EU, oppstår spørsmålet om en oppdragsgiver likevel kan være forpliktet til å følge nasjonale anskaffelsesregler overfor slike aktører, basert på avtalerettslige prinsipper.

1. Oppdragsgivers selvpålagte forpliktelser:

• Anbudsdokumentene som kontraktsgrunnlag: Når en oppdragsgiver utlyser en konkurranse og inviterer til tilbud, etableres det et kontraktsrettslig forhold mellom oppdragsgiver og tilbyderne. Anbudsdokumentene og konkurransegrunnlaget utgjør vilkårene for denne avtalen.

  
  

• Likhetsprinsippet i nasjonal rett: Selv om EU-direktivene ikke kommer til anvendelse, kan nasjonal rett inneholde krav om lik behandling av alle tilbydere som deltar i en anskaffelsesprosess. Dette kan være basert på generelle prinsipper i nasjonal forvaltningsrett eller kontraktsrett.

  
  

2. Forventningsprinsippet og god forretningsskikk:

• Berettigede forventninger: Dersom oppdragsgiver i anbudsdokumentene ikke gjør forskjell på nasjonale og utenlandske tilbydere, kan en tilbyder fra et tredjeland ha en berettiget forventning om at oppdragsgiver vil følge de prosedyrer og regler som er beskrevet.

  
  

• God forretningsskikk: Oppdragsgiver må opptre i samsvar med god forretningsskikk og kan ikke diskriminere tilbydere på en vilkårlig måte etter at konkurransen er utlyst.

  
  

3. Nasjonale rettsregler og implementering av EU-direktiver:

• Nasjonal lovgivning kan gå lenger enn EU-krav: Medlemsstater kan ha nasjonale regler som gir videre rettigheter enn det som følger av EU-direktivene, så lenge de ikke strider mot EU-retten.

  
  

• Forbud mot forskjellsbehandling i nasjonal rett: Mange land har nasjonale bestemmelser som forbyr forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet, selv overfor aktører fra tredjeland.

  
  

4. Begrensninger grunnet EU's enekompetanse:

• Ikke i strid med EU's enekompetanse: Selv om medlemsstater ikke kan utvide EU-direktivenes anvendelse til tredjelandsaktører på en måte som griper inn i EU's handelspolitikk, kan de likevel på nasjonalt nivå bestemme at nasjonale anskaffelsesregler skal gjelde likt for alle tilbydere som deltar.

  
  

• Nasjonal autonomi innenfor visse rammer: Medlemsstatene har en viss grad av autonomi til å regulere sine anskaffelsesprosedyrer, så lenge de ikke handler i strid med EU-retten eller EU's enekompetanse.

  
  

5. Praktiske konsekvenser:

• Oppdragsgivers ansvar: Dersom en oppdragsgiver har tillatt en tredjelandsaktør å delta i konkurransen, kan oppdragsgiver være forpliktet til å behandle denne aktøren i samsvar med de regler og prosedyrer som er beskrevet i anbudsdokumentene.

  
  

KONKLUSJON

Selv om EU-direktivene ikke gir tredjelandsaktører uten gjensidig avtale med EU rett til å påberope seg disse i en tvist om en offentlig anskaffelse, kan nasjonal rett og oppdragsgiverens egne anbudsdokumenter pålegge oppdragsgiveren plikter overfor alle tilbydere som deltar i konkurransen.

Oppdragsgiver kan derfor, på avtalerettslig grunnlag og i henhold til nasjonal lovgivning, være bundet til å følge nasjonale anskaffelsesregler og prinsipper om lik behandling og forutberegnelighet. Dette innebærer at oppdragsgiver må behandle alle tilbydere i samsvar med de vilkår og prosedyrer som er fastsatt i anbudsdokumentene, uavhengig av tilbyders nasjonalitet, med mindre det klart fremgår at det gjøres forskjell på nasjonale og utenlandske tilbydere.