Hva er prisen for miljø? Topper klagesaker i KOFA

Av Robert Myhre, kursleder og rådgiver i offentlige anskaffelser

En titt i arkivet til Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA) forteller en alarmerende historie. Nesten ukentlig ser vi nå saker der offentlige oppdragsgivere – kommuner, etater og fylker – tvinges til å avlyse konkurranser om store kontrakter. Fellesnevneren? De snubler i det som skulle være flaggskipet i norsk innkjøpspolitikk: kravet om å vekte klima- og miljøhensyn med minimum 30 prosent.

Gode intensjoner har ført til et juridisk minefelt, og konsekvensene er enorme. Ikke bare fører avlysningene til kostbare forsinkelser i viktige samfunnsprosjekter, men selve regelen, slik den nå praktiseres, har økonomiske implikasjoner som få ser ut til å ha tatt innover seg.

Den brutale matematikken bak 30%-regelen

La oss være helt ærlige om hva en 30 % vekting av miljø faktisk betyr. Det betyr at en oppdragsgiver, satt på spissen, er villig til å akseptere et tilbud som er enten 30 % dyrere eller har 30 % lavere kvalitet enn et annet, så lenge det er stor forskjell i score på miljø.

Norges samlede offentlige anskaffelser utgjør nå svimlende 790 milliarder kroner årlig. Hvis vi legger 30%-regelen til grunn, signaliserer vi som samfunn en teoretisk betalingsvilje på opptil 237 milliarder kroner ekstra for miljøgevinster. Dette er penger kommunekasser og sykehusbudsjetter sjelden får ekstra bevilgninger for.

Har vi virkelig tatt innover oss konsekvensene? Er vi forberedt på å velge bort en ny skole til 200 millioner kroner til fordel for en som koster 260 millioner, kun fordi sistnevnte entreprenør bruker el-biler under byggingen av skolen? Er vi villig til å la barna få lærebøker som har 30 % dårligere pedagogikk fordi den er trykket på gjenbrukt papir eller kommer som en app på iPad? Er vi villig til å betale høyere boliglånsrenter? For det er konsekvensen av at BNP øker som følge av dyrere anskaffelser. For det er den brutale realiteten regelen legger opp til.

Og hva med alle andre gode hensyn? Universell utforming? Gode arbeidsforhold for de ansatte? Inkludering i arbeidslivet? Bruk av lærlinger? Kanskje dette i en konkret anskaffelse er hensyn innkjøperen kunne tenke seg å løfte opp som et tildelingskriterium, men hvor det ikke lenger er plass, fordi Miljø allerede har spist opp 30 %. Noe må det jo være igjen til Pris og Kvalitet.

Alternativet ville vært å styrke bruken av Svanemerke og Eco-label i kravspesifikasjonen, og la innkjøpere selv avgjøre når man ønsker miljø som tildelingskriterium i tillegg. Dette ville sannsynligvis gitt mindre problemer, og bedre miljø.

Hvorfor går det så ofte galt?

Feilene som begås er mange og varierte. KOFA-sakene viser at oppdragsgivere bommer på den kompliserte unntaksregelen, slik vi så i Åsnes kommune (sak 2025/0819), eller de feiltolker hva som er en "uvesentlig" miljøbelastning, slik NAV (sak 2025/0801) nylig fikk erfare da de måtte avlyse en konkurranse for opplæring av yrkessjåfører. Problemet er ikke ond vilje, men manglende kompetanse på et komplisert og omskiftelig regelverk.

Dette er ikke bærekraftig. Vi kan ikke fortsette å avlyse konkurranser, forsinke prosjekter og potensielt betale enorme summer for marginale miljøforbedringer. Målet må være å få mest mulig reell miljøeffekt for hver krone, ikke å blindt følge en prosentregel man ikke fullt ut forstår konsekvensene av.

Er den norske regelen lovlig?

Et sentralt spørsmål er hvorvidt den norske regelen om 30 % vekting av miljøkriterier er i tråd med de grunnleggende prinsippene for offentlige anskaffelser i EØS-retten. Gjennom EU-domstolens praksis, særlig C-247/02 (Sintesi), er det slått fast at oppdragsgiver skal ha en reell valgfrihet og et betydelig skjønn i utformingen av konkurransen. Dommen fastslo at nasjonale regler ikke kan fjerne oppdragsgivers rett til å velge det tildelingskriteriet som er best egnet for den enkelte anskaffelse.

Selv om den norske regelen ikke direkte forbyr en tildelingsmetode slik den italienske loven gjorde i Sintesi-saken, reiser den en lignende problemstilling. Ved å innføre et rigid og obligatorisk krav om 30 % vekting for et spesifikt hensyn (miljø), griper lovgiver direkte inn i det faglige skjønnet som direktivene tillegger den enkelte oppdragsgiver. Kritikere vil hevde at dette er i strid med selve kjernen i Sintesi-dommen: prinsippet om at oppdragsgiver må ha frihet til å tilpasse tildelingskriterier og deres vekting til den konkrete kontraktens art og formål. Kravet kan i praksis tvinge frem en vekting som ikke er proporsjonal eller relevant for alle typer innkjøp, og dermed undergrave målet om å oppnå det reelt sett økonomisk mest fordelaktige tilbudet. Spørsmålet blir da om den norske lovgiver har gått for langt i å begrense den skjønnsfriheten som EØS-retten er ment å beskytte.

Løsningen er kompetanse

Det finnes heldigvis verktøy og metoder for å navigere dette landskapet. Man kan bruke unntaksreglene strategisk, utforme smarte evalueringsmodeller, og stille krav som gir reell effekt uten å sprenge budsjettene. Men det krever innsikt og kompetanse.

For eksempel vil mange underkriterier på miljø, hvor leverandørene scorer likt, medføre at poengforskjellene på miljø blir liten. Og dermed påvirker merprisen man må betale mindre. Hvorfor tvinges ellers fornuftige innkjøpere over i et slikt system for å klare å holde budsjettene i kommuner og stat? En slik uthuling gjør at vi står igjen med en forstyrrende symbolpolitikk, som gjør alt vanskeligere for leverandører og innkjøpere, med påfølgende avlysninger av konkurranser.

For å unngå å bli den neste på KOFAs avlysningsliste, er det avgjørende at alle som jobber med offentlige innkjøp setter seg grundig inn i regelverket og den nyeste praksisen.

Derfor vil jeg minne om det viktige kurset i Klima- og miljøhensyn i offentlige anskaffelser tirsdag 23. september. Her går vi i dybden på nøyaktig disse problemstillingene. Vi analyserer KOFA-sakene, gir deg praktiske verktøy for å utforme lovlige og effektive miljøkriterier, og viser hvordan du kan unngå de kostbare fellene. Dette er en investering i kompetanse din virksomhet ikke har råd til å overse. Les mer her: https://www.robertmyhre.no/events/klima-og-miljohensyn-i-offentlige-anskaffelser