Når kan miljøkrav erstatte 30 % vekting? To KOFA-saker gir svar

Forskriften § 7-9 pålegger oppdragsgivere å benytte miljø som tildelingskriterium, med minimumn 30 % vekting. Spørsmålet er når unntakene kan brukes.

Sak 1: Reingjerde (Landbruksdirektoratet) – KOFA 2024/639

• Fakta: Landbruksdirektoratet lyste ut en konkurranse om riving/bygging av et reingjerde. Miljø var vektet 15 %, i tillegg til minstekrav (kalt «kvalifikasjonskrav») om helikoptertransport og avfallshåndtering.

• Klagen: Klager mente at miljø måtte vektes 30 % i tråd med anskaffelsesforskriften § 7-9.

• KOFA: Nemnda aksepterte at unntaksregelen (fjerde ledd) kom til anvendelse fordi kravene om helikoptertransport og avfallshåndtering ga en «klart» bedre klima- og miljøeffekt. Men oppdragsgiver hadde brutt begrunnelsesplikten, siden det ikke fremgikk tydelig i konkurransegrunnlaget hvorfor unntaket ble brukt. Feilen medførte likevel ikke avlysningsplikt.

  
  

Sak 2: Blæreskannere (Sykehusinnkjøp HF) – KOFA 2024/1387

• Fakta: Sykehusinnkjøp HF gjennomførte en konkurranse for levering av blæreskannere. Det var ikke satt noe miljøtildelingskriterium; i stedet stilte de minstekrav om 10 års levetid og reservedeler.

• Klagen: Leverandør mente at det var ulovlig å ikke vekte miljø med minst 30 %, og at 10 års levetid var et konkurransebegrensende krav.

• KOFA: Kom til at anskaffelsesforskriften ikke var brutt. Minstekrav om lang levetid førte til klart lavere miljøbelastning (mindre produksjon og transport), og markedet kunne levere. Dermed var unntaket i § 7-9 (4) oppfylt.

Gjeldende rett – oppsummert i punkter

1. Hovedregel: 30 % miljøvekting

   • Anskaffelsesforskriften § 7-9 (2) krever at oppdragsgivere normalt skal vekte klima- og miljøhensyn med minst 30 % når det brukes tildelingskriterier.

2. Unntak: Kan bruke minstekrav

   • Etter § 7-9 (4) kan man erstatte (eller redusere) miljøvekting hvis det er klart at bruk av absolutte miljøkrav i kravspesifikasjonen gir en bedre klima- og miljøeffekt enn en 30 % vekting ville gjort.

   • Oppdragsgiver må i så fall begrunne dette i konkurransedokumentene.

3. «Klart bedre effekt»

   • Hvorvidt det er «klart» at minstekrav gir bedre effekt, beror på en konkret vurdering av:

     • Markedets modenhet (kan de fleste tilby den strenge løsningen?),

     • Konkrete utslipps- eller miljøgevinster (f.eks. lengre levetid, mindre naturinngrep),

     • Om leverandørene virkelig vil differensiere seg på et miljøkriterium, eller om krav sikrer et høyere felles nivå.

4. Begrunnelseskravet

   • Begrunnelsen for å bruke minstekrav må fremgå av konkurransegrunnlaget (eller senere tilleggsdokument) på en måte som gjør det mulig å overprøve at vilkårene i unntaksregelen er oppfylt.

   • Mangelfull begrunnelse kan være et regelbrudd, men medfører ikke nødvendigvis avlysningsplikt hvis feilen ikke påvirker konkurransen.

5. Krav om forholdsmessighet

   • Miljøkravene kan ikke være unødvendig strenge eller irrelevante. Oppdragsgiver må kunne vise at de har saklig formål og at kravene står i forhold til formålet (jf. anskaffelsesloven § 5 om livssykluskostnader og § 4 om forholdsmessighet).

     
     

Uavklarte spørsmål – hva gjenstår?

Til tross for KOFA-praksis, er det fortsatt flere punkter som ikke er endelig avklart:

1. Hvor streng skal «klart bedre effekt»-testen være?

   • Hvor mye «bedre» må minstekravet være, og hvor detaljert må oppdragsgiver dokumentere dette?

   • Skal det kreves kvantitative beregninger, eller holder det med kvalitative vurderinger?

2. Hvor går grensen for markedets «modenhet»?

   • I sakene ovenfor la KOFA vekt på at bransjen kunne levere på kravene. Men hva om bare noen kan levere, mens andre stenges ute?

   • Risikoen er at for strenge krav kan eliminere konkurranse. Når er det tilstrekkelig «markedskartlegging»?

3. Virkningen av «uregelmessig» begrunnelse

   • KOFA legger til grunn at mangelfull begrunnelse er et brudd, men ikke alltid fører til avlysning. Finnes det tilfeller der begrunnelsessvikten er så alvorlig at tildeling må kjennes ugyldig?

4. Grensesnittet mellom del II og del III

   • § 7-9 gjelder for alle anskaffelser over nasjonal terskel, men hvor stor frihet har man ved lavere verdianskaffelser (del II) sammenlignet med store (del III)?

   • Er det forskjell på hva som anses som «klart bedre effekt» når anskaffelsen er av svært stor verdi kontra en relativt beskjeden?

5. Nøyaktig hvordan justeres vektingen?

   • Når oppdragsgiver kombinerer både minstekrav og en viss miljøvekting (f.eks. 15 %), blir spørsmålet hvordan man etterprøver at summen av krav + lavere vekting fremdeles er «klart» bedre enn 30 %?

   • Sakene gir en pekepinn, men ikke et detaljert veikart.

     
     

Avsluttende kommentar

Disse KOFA-sakene illustrerer at miljø- og klimahensyn i offentlige anskaffelser kan ivaretas på flere måter – og at unntaksregelen i § 7-9 (4) gir reell fleksibilitet så lenge begrunnelsen er solid. Samtidig viser sakene at reglene fremdeles er ferske og rommer en del uavklarte spørsmål. Oppdragsgivere som ønsker å bruke minstekrav i stedet for 30 % vekting, bør derfor være ekstra nøye med dokumentasjon, markedskartlegging og begrunnelse.