Når staten ser en annen vei – kan passivitet ved kontraktsbrudd være ulovlig statsstøtte?

I takt med at flere offentlige virksomheter profesjonaliserer innkjøpsarbeidet, har fokuset på rettigheter ved kontraktsbrudd økt. Men fortsatt ser vi mange eksempler på at oppdragsgivere ikke følger opp brudd på kontraktene – selv når det foreligger klare krav på dagmulkt eller erstatning.

Dette reiser et interessant og ofte oversett spørsmål:Kan det å unnlate å kreve erstatning faktisk utgjøre ulovlig statsstøtte?

Hvorfor er dette viktig?

Statsstøttereglene i EØS-avtalen forbyr offentlige myndigheter å gi visse økonomiske fordeler til enkelte selskaper. Slike fordeler kan bestå i mer enn bare tilskudd eller subsidier. Ifølge både EU-domstolen og ESA kan fritak for økonomiske byrder, f.eks. å slippe en bot eller et krav, også være en fordel – og dermed statsstøtte.

Dersom en offentlig oppdragsgiver bevisst unnlater å kreve dagmulkt eller erstatning, og dette skjer uten en objektivt økonomisk begrunnelse, kan det i ytterste konsekvens være en selektiv fordel for den leverandøren – og dermed et brudd på statsstøttereglene.

Hva sier rettspraksis?

Praksis viser at passivitet kan likestilles med støtte, hvis:

• Det dreier seg om statlige midler eller tapte inntekter (f.eks. manglende krav på avtalebrudd).

• Beslutningen kan tilskrives staten (f.eks. kommunen, et fylke eller et statlig foretak).

• Leverandøren får en økonomisk fordel sammenlignet med hvordan en privat aktør ville handlet.

• Tiltaket er selektivt, dvs. det gjelder bare enkelte leverandører.

• Det påvirker konkurransen og eventuell handel i EØS.

  
  

Den såkalte "Market Economy Operator"-testen blir ofte brukt: Ville en normal, økonomisk rasjonell privat aktør valgt å ikke kreve erstatning i samme situasjon? I så fall vil det neppe foreligger statsstøtte.

Hva bør offentlige oppdragsgivere gjøre?

For å unngå risiko for brudd på statsstøttereglene bør offentlige virksomheter:

• Dokumentere vurderingene bak beslutningen om ikke å fremme krav.

• Vurdere økonomien i søksmål på samme måte som en privat aktør ville gjort.

• Bruke standardklausuler som fastsetter forhåndsdefinert erstatning eller dagmulkter.

• Unngå forskjellsbehandling mellom leverandører i lignende situasjoner.

Avslutning

Kontraktsbrudd er ikke uvanlig – men offentlig passivitet må ikke bli normalen. Dersom staten eller kommunen avstår fra å håndheve rettigheter uten god grunn, kan det gi leverandøren en konkurransefordel som strider med statsstøttereglene. I verste fall kan dette få både rettslige og økonomiske konsekvenser.