Mange offentlige rammeavtaler kan være ugyldige

En krystallklar dom fra EU-domstolen fastslår at offentlige rammeavtaler uten et fastsatt tak er ulovlige. Det gir et nytt og kraftig våpen, som kan tvinge kommuner og statlige etater til å skrote langvarige kontrakter.

Hvert år kjøper det offentlige i Norge varer og tjenester for over 700 milliarder kroner. Mye av dette skjer gjennom flerårige rammeavtaler. Nå fastslår en ny og prinsipiell dom fra EU-domstolen, datert 1. august 2025, at en utbredt praksis er ulovlig.

Dommen, som er bindende for Norge gjennom EØS-avtalen, setter en effektiv stopper for rammeavtaler som ikke har en klar øvre grense for total verdi eller totalt antall enheter.

Slutt på «blankofullmakter»

Kjernen i dommen er enkel: Når en kommune eller en statlig etat inngår en rammeavtale, for eksempel for fire år, må de fra første dag fastsette et tak for hvor mye de maksimalt kan kjøpe for i hele perioden. Det holder ikke lenger å bare anslå en verdi.

Tidligere har det vært vanlig med avtaler som kun spesifiserer enhetspriser, men som lar det totale volumet være åpent for det løpende behovet. Dette har i praksis fungert som en blankofullmakt til én leverandør. Nå er denne praksisen ulovlig dersom den samlede verdien av avtalen er over EØS-terskelverdiene (typisk rundt 2,3 millioner kroner for de fleste innkjøp).

For å vurdere om en slik avtale er ulovlig, er det den samlede verdien over hele kontraktens levetid som gjelder – ikke den vanlige 12-månedersregelen for løpende kjøp. En fireårig avtale skal altså beregnes for fire år.

En varslet, men kraftig, innstramming

Tidligere EU-dommer har antydet at slike åpne avtaler er problematiske med tanke på prinsippene om gjennomsiktighet og konkurranse. Men ingen dom har vært så direkte og nådeløs som denne.

Domstolen slår fast at en avtale uten et tak ikke engang er en gyldig rammeavtale etter loven. Det betyr at alle kjøp som gjøres under en slik avtale, må ses på som en samlet, ulovlig direkte anskaffelse – en av de mest alvorlige feilene en offentlig oppdragsgiver kan begå.

Nytt våpen for utkonkurrerte bedrifter

Avgjørelsen gir bedrifter som har tapt anbudskonkurranser, eller som ser at det offentlige har inngått slike avtaler uten konkurranse, helt nye muligheter.

• Klage til KOFA: En konkurrent kan nå klage alle rammeavtaler uten et fastsatt tak inn til Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA). Grunnlaget er «ulovlig direkte anskaffelse». Selv om KOFA ikke kan annullere selve avtalen, kan de ilegge oppdragsgiveren et gebyr på opptil 15 prosent av avtalens verdi. For en stor avtale kan det bety bøter i millionklassen.

  
  

• Søksmål og stans: For å faktisk stanse avtalen, kan konkurrenten gå til domstolene og kreve at kontrakten blir kjent «uten virkning». I mange tilfeller vil trusselen om et gebyr fra KOFA og et potensielt søksmål være nok til at den offentlige etaten selv velger å avslutte avtalen frivillig.

En uventet utvei

Overraskende nok åpner dommen også en dør for partene i avtalen. Både oppdragsgiveren selv og leverandøren som vant kontrakten, kan bruke dommen som argument for å komme seg ut av en avtale de er misfornøyde med. Hvis for eksempel prisene i markedet endrer seg drastisk og gjør avtalen svært ulønnsom for en av partene, kan de nå peke på at avtalen i utgangspunktet er ulovlig fordi den manglet et øvre tak, for å få en avslutning på ulønnsomme avtaler.

De forente saker: C-422/23, C-455/23, C-459/23, C-486/23 og C-493/23