Selvbetjeningsautomat for innsjekking. Hele dialogen – finne bestillingen, skanne pass, velge bagasje og sete, bekrefte og fullføre – skjer på en berøringsskjerm.

Fra 1. juli 2026 må offentlige oppdragsgivere ta inn egnede sanksjoner i kontrakten når de bruker kontraktsvilkår for å ivareta bestemte samfunnshensyn. Universell utforming er ikke omfattet. Det kan få praktiske konsekvenser når oppdragsgiver har ansvaret for en utilgjengelig løsning, mens bare leverandøren kan rette den.

Hva krever § 5 p?

Den nye § 5 p i anskaffelsesloven gjelder kontraktsvilkår som skal ivareta samfunnshensyn etter §§ 5 b til 5 m.

Bestemmelsen lyder:

Der oppdragsgiver skal, eller har valgt å, innta kontraktsvilkår for å ivareta samfunnshensyn etter §§ 5 b til 5 m, skal oppdragsgiver i kontrakten innta egnede sanksjoner for leverandørens eller underleverandørens brudd på kontraktsvilkårene.

Plikten gjelder blant annet kontraktsvilkår om lønns- og arbeidsvilkår, betaling av lønn via bank, lærlinger og begrensninger i leverandørkjeden.

Den gjelder også når oppdragsgiver velger å bruke kontraktsvilkår for å ivareta blant annet klima og miljø, sikkerhet og beredskap eller menneskerettigheter.

Sanksjonene skal være egnet til å påvirke leverandøren til å oppfylle kontrakten. De må stå i forhold til bruddets alvor og være tilstrekkelig klare til at leverandøren kan forstå risikoen.

Aktuelle reaksjoner kan være:

Det er ikke nødvendigvis plikt til å bruke en sanksjon ved ethvert avvik. Men kontrakten skal inneholde reaksjoner som faktisk kan brukes dersom vilkårene brytes.

Universell utforming faller utenfor

Universell utforming er regulert i § 5 n. Bestemmelsen pålegger oppdragsgiver å stille krav til universell utforming i samsvar med reglene som er fastsatt i forskrift.

Men § 5 p viser bare til §§ 5 b til 5 m.

Dermed omfattes ikke universell utforming av den nye lovpålagte sanksjonsplikten. Det samme gjelder innovasjon, som er regulert i § 5 o.

Forskjellen kan oppsummeres slik:

Dette betyr ikke at en leverandør fritt kan bryte avtalte krav til universell utforming. Dersom kravet er en del av kontrakten, kan manglende oppfyllelse være et kontraktsbrudd.

Poenget er snevrere: § 5 p krever ikke at oppdragsgiver på forhånd avtaler sanksjoner som er spesielt egnet til å få et krav om universell utforming oppfylt.

Hvorfor kan dette bli et problem?

Kravspesifikasjonen beskriver hva leverandøren skal levere. Den sier ikke nødvendigvis hva som skal skje dersom leveransen ikke oppfyller kravet.

Et generelt krav om at en digital løsning skal være universelt utformet, svarer for eksempel ikke automatisk på:

Oppdragsgiver kan ha rettigheter etter kontrakten, en standardavtale eller alminnelig kontraktsrett. Men hvor godt vernet er, avhenger av avtalen som faktisk er inngått.

Prisavslag kan kompensere for en mangel, men det gjør ikke nødvendigvis løsningen tilgjengelig. Heving kan være uforholdsmessig eller lite praktisk. I mange tilfeller er det viktigere å ha en tydelig rettingsfrist, en plikt til å gjennomføre ny testing og en økonomisk reaksjon dersom rettingen uteblir.

Kikora-saken viser utfordringen

Diskrimineringsnemndas sak 21/335 gjaldt Oslo kommune Utdanningsetatens bruk av læringsplattformen Kikora.

Kommunen viste til at Kikora var et standardisert kommersielt produkt, og at kommunen ikke selv kunne gjøre de nødvendige tekniske endringene.

Det fritok ikke kommunen for ansvar. Utdanningsetaten ble pålagt å rette feilene. Nemnda fastsatte også en tvangsmulkt på 5 000 kroner per virkedag, som kunne begynne å løpe dersom rettingen ikke ble gjennomført innen fristen.

Saken viser problemet tydelig:

Oppdragsgiver er derfor avhengig av rettighetene som allerede følger av kontrakten.

Var utelatelsen bevisst?

Lovhistorikken gir ikke noe klart svar.

Anskaffelsesutvalget foreslo regler om universell utforming i kravspesifikasjonen. Universell utforming var imidlertid ikke tatt inn i utvalgets kapittel om samfunnshensyn.

Under høringen ble det advart mot at dette kunne redusere oppmerksomheten om universell utforming. Departementet var enig i at hensynet var viktig, og videreførte derfor den tidligere bestemmelsen som ny § 5 n.

Sanksjonsbestemmelsen ble likevel ikke utvidet til å omfatte § 5 n. Verken proposisjonen eller Stortingets innstilling gir noen tydelig begrunnelse for denne avgrensningen.

Det er derfor ikke grunnlag for å hevde at lovgiver bevisst vurderte universell utforming som mindre viktig. Men resultatet er uansett at § 5 p ikke stiller samme krav til kontraktsrettslige virkemidler ved brudd på krav om universell utforming.

Hva bør oppdragsgiver gjøre?

Selv om § 5 p ikke pålegger særskilte sanksjoner ved brudd på krav om universell utforming, er det ingenting som hindrer oppdragsgiver i å avtale dem.

Avhengig av anskaffelsen kan kontrakten blant annet regulere:

Sanksjonene må tilpasses kontrakten. Et mindre avvik skal ikke automatisk gi hevingsrett. Samtidig må reaksjonen være sterk nok til å skape et reelt oppfyllelsespress.

En tydelig asymmetri

Lovgiver har ikke sagt at universell utforming er mindre viktig enn andre samfunnshensyn. Tvert imot ble hensynet videreført i en egen bestemmelse fordi departementet mente det burde være synlig i loven.

Likevel er resultatet en tydelig asymmetri: Når kontraktsvilkår skal ivareta flere av samfunnshensynene i §§ 5 b til 5 m, må kontrakten inneholde egnede sanksjoner. For universell utforming i § 5 n gjelder ikke det samme lovkravet.

Det betyr ikke at oppdragsgiver står uten rettigheter. Men loven tvinger ikke oppdragsgiver til å vurdere om kontrakten inneholder virkemidler som faktisk kan få en utilgjengelig løsning rettet.

Kikora-saken viser hvorfor spørsmålet er praktisk: Oppdragsgiver kan bli pålagt å rette en kommersiell løsning og risikere tvangsmulkt, samtidig som bare leverandøren kan endre produktet.

Da er det avgjørende hva som står i kontrakten.

Kilder

For dypere lesing: Se Universell utforming havnet utenfor sanksjonsplikten hos Forum for offentlige anskaffelser (FOA).