Innovasjonspartnerskap: En risikabel vei til kjent teknologi?
- 2 days ago
- 4 min read
I arbeidet med å modernisere offentlig sektor har «innovative anskaffelser» blitt et hyppig brukt begrep. Det reises imidlertid stadig oftere spørsmål ved om innovasjon drives best gjennom komplekse, flerårige partnerskap, eller om man oppnår mer ved å stille åpne funksjonskrav og la markedet konkurrere på faktiske løsninger.
Ved å låse seg til én leverandør og én idé på et tidlig stadium, risikerer forvaltningen å kvele den naturlige konkurransen som vanligvis presser frem de mest effektive resultatene.
Saken om tørket blodplasma: 150 millioner til én idé
Et aktuelt eksempel finnes i saken mellom Algetun AS og Sykehusinnkjøp HF, behandlet av Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA) i sak 2023/0418. Sykehusinnkjøp kunngjorde en konkurranse med forhandling for å inngå et innovasjonspartnerskap for lokal produksjon av tørket blodplasma.
Anskaffelsen hadde en estimert verdi på 150 millioner kroner og en varighet på to år.
Her oppstår et sentralt spørsmål om hva som egentlig er «innovasjonen» i prosjektet.
Frysetørket plasma (FDP) er ikke ny teknologi — den har eksistert i militær og internasjonal sammenheng i årtier. Utfordringen handlet om å utvikle en helhetlig, lokal produksjonsløsning tilpasset norske beredskapsbehov, inkludert alle komponenter nødvendig for transfusjon.
KOFA påpekte i premiss 23 at forskriftens innovasjonsbegrep ikke bare omfatter det helt nye, men også det «betydelig forbedret», jf. § 4-5 bokstav h. Nedskalering og systemintegrasjon kan dermed i prinsippet kvalifisere.
Men det er likevel grunn til å spørre: Dersom grunnteknologien er kjent og utfordringen primært handler om tilpasning og integrasjon, er da et innovasjonspartnerskap den riktige anskaffelsesprosedyren? Eller kunne en tradisjonell konkurranse med funksjonelle krav — der leverandørene konkurrerer på faktiske, testbare løsninger — gitt et bedre resultat?
Når pris fjernes fra ligningen
Den valgte evalueringsmodellen illustrerer risikoen ved å fjerne markedsmekanismene. Pris var ikke gjenstand for evaluering i det hele tatt, da vederlaget var fastsatt på forhånd av oppdragsgiver. Dermed satt man igjen med en ren skjønnskonkurranse basert på tildelingskriteriene «Kvalitet» (vektet 70 prosent) og «Gjennomføringsevne» (vektet 30 prosent).
Under kvalitet ble det lagt særlig vekt på beredskap, brukervennlighet, effektivitet og fleksibilitet. Under gjennomføringsevne ble det lagt vekt på oppgaveforståelse, overordnet prosjekt- og fremdriftsplan, samt plan for utviklingsløpet. For å kvalifisere seg måtte leverandørene dokumentere tekniske og faglige kvalifikasjoner tilpasset et komplekst utviklingsløp. Kontrakten ble tildelt basert på hvem som kunne presentere den mest overbevisende løsningsideen og prosjektorganiseringen på papiret.
Evaluering av luftslott
Kritikken mot tildelingskriteriet «Kvalitet» i slike prosesser er at det i praksis er svært vanskelig å evaluere reell kvalitet på et stadium der produktet ikke eksisterer. Sykehusinnkjøp la til grunn at valgte leverandørs idé hadde den «beste brukervennligheten» for rask transfusjon og den «mest funksjonelle» emballasjen for røffe forhold.
Problemet er at dette er vurderinger av intensjoner og skisser, ikke dokumentert ytelse. Når man tildeler en kontrakt på 150 millioner kroner basert på hvem som beskriver en idé best, beveger man seg bort fra rollen som profesjonell innkjøper.
En alternativ tilnærming ville vært å kreve at produktet i testfasen skal kunne klargjøres på et bestemt antall minutter, eller tåle spesifikke fysiske påkjenninger. Nettopp fordi grunnteknologien allerede finnes, kunne man ha stilt konkrete funksjonskrav innenfor en vanlig konkurranseform og testet eksisterende løsninger opp mot hverandre — fremfor å betale for et usikkert utviklingsløp.
Overprøving av leverandørens kjernekompetanse
Det andre kritikkverdige punktet er evalueringen av «Gjennomføringsevne». Her ble leverandørene bedt om å beskrive sin planlagte prosjektorganisering og hvordan nøkkelpersonell skulle benyttes i prosjektet.
Dette innebærer at det offentlige i realiteten overprøver leverandørenes egen kunnskap om drift og organisering. Det er paradoksalt at oppdragsgiver skal gi poeng for hvordan et privat selskap velger å strukturere sin interne prosjektledelse for å nå et teknisk mål. Leverandøren er eksperten på sin egen produksjon og utvikling; oppdragsgivers oppgave bør være å stille krav til resultatet, ikke å mikrostyre hvem som sitter i hvilke møter.
Konklusjon
Saken om tørket blodplasma viser hvordan innovasjonspartnerskap kan føre til at man låser seg til én leverandør basert på subjektive vurderinger av ideer og organisasjonskart, fremfor reell ytelse og pris.
Forskriftens vide innovasjonsbegrep åpner riktignok for at systemintegrasjon og tilpasning kan kvalifisere som innovasjon.
Men jo nærmere man er kjent teknologi, desto sterkere blir argumentet for at åpne spesifikasjoner og gode kontraktsvilkår som belønner resultater vil være en bedre vei. Det offentlige bør vokte seg for å bli en «over-konsulent» som forsøker å evaluere innovasjon før den i det hele tatt har funnet sted.
Og hva med miljø?
Klima- og miljøhensyn er fullstendig fraværende i evalueringsmodellen. Fra 1. januar 2024 krever anskaffelsesforskriften § 7-9 at miljø som hovedregel skal vektes med minimum 30 prosent i del III-anskaffelser. Denne konkurransen ble kunngjort før de nye reglene trådte i kraft, men problemstillingen er likevel illustrerende.
Forskriften åpner for to unntak fra 30-prosentkravet. Det første er at anskaffelsen «etter sin art» har et klimaavtrykk og en miljøbelastning som er «uvesentlig». Det treffer dårlig her. Produksjon av tørket blodplasma innebærer energikrevende frysetørkingsprosesser, bruk av kjemikalier, emballasje og materialer, samt logistikkløsninger for beredskapslagring. Det andre unntaket er at miljøkrav i kravspesifikasjonen «klart» gir bedre effekt enn et tildelingskriterium. Men det forutsetter at man kan formulere konkrete, etterprøvbare krav — og det er vanskelig når hele poenget med anskaffelsen er at løsningen ennå ikke er utviklet. Ingen av unntakene passer.
Da gjenstår hovedregelen: 30 prosent til miljø. Men hva skulle man egentlig evaluert? Leverandørene konkurrerer på en løsningsidé for et produkt som ikke eksisterer. Å be dem dokumentere miljøegenskapene ved denne ideen ville vært å evaluere luftslott i andre potens. Det er etablert i praksis at løse og uforpliktende planer ikke kan tillegges vekt i en tildelingsevaluering — men det er nettopp det man ville bli tvunget til dersom 30 prosent av poengsummen skulle knyttes til miljøaspekter ved en hypotetisk fremtidig produksjonsprosess.
Saken synliggjør en bredere spenning i regelverket. Miljø har fått en plass som trumfer nær sagt alt annet — men det er ikke det eneste hensynet lovgiver har ønsket å fremme gjennom offentlige anskaffelser. Innovasjon, beredskap og nasjonal sikkerhet, lønns- og arbeidsvilkår, lærlingkrav og sosiale hensyn — alle konkurrerer om plass i en evalueringsmodell som allerede er presset.
Når miljø låser 30 prosent, pris er fjernet fra ligningen, og resten skal dekke kvalitet og gjennomføringsevne, er det rett og slett ikke matematisk rom for alt lovgiver mener er viktig. Alt kan ikke prioriteres samtidig, og innovasjonspartnerskapet illustrerer dette med ubehagelig tydelighet.
Skal jeg oppdatere artikkelfilen med dette innarbeidet?
