Fra tildeling til rettssak. Og så en til. Og så en til.
- Robert Myhre
- 21 hours ago
- 3 min read
Sykehuset snudde etter å ha tapt en forføyningssak – det skulle de ikke gjort
Hva skjedde?
Sykehuset Østfold gjennomførte en konkurranse om pasientkjøring. Taxi3 leverte lavest pris og ble tildelt kontrakten i mars 2025. Konkurrenten Moss Taxi mente Taxi3 ikke hadde god nok økonomi til å gjennomføre oppdraget, og klaget. Sykehuset avviste klagen – de mente Taxi3 var kvalifisert.
Moss Taxi gikk da til tingretten og krevde midlertidig forføyning. Tingretten ga dem medhold: Sykehuset fikk ikke signere kontrakt med Taxi3 før en domstol hadde avgjort om tildelingen var lovlig. Begrunnelsen var at det var sannsynliggjort at Taxi3 ikke oppfylte kvalifikasjonskravet til økonomi.
Nå hadde sykehuset et valg. De kunne anke kjennelsen. Eller de kunne vente på at hovedsaken ble behandlet – altså en full rettssak som ville avgjøre om tildelingen faktisk var lovlig eller ikke.
I stedet gjorde de noe annet. De snudde helt om. Uten å anke, og uten å vente på noen hovedsak, kastet de ut Taxi3 og ga kontrakten til Moss Taxi. Begrunnelsen var at tingrettens kjennelse viste at de hadde gjort feil.
Taxi3 slo tilbake
Taxi3 aksepterte ikke dette. De begjærte selv midlertidig forføyning – denne gangen for å stoppe tildelingen til Moss Taxi. Tingretten ga dem medhold, og sykehuset anket til lagmannsretten.
Lagmannsretten kom til samme resultat som tingretten: Sykehuset hadde ikke lov til å gjøre det de gjorde.
Sannsynliggjort er ikke det samme som bevist
Det sentrale i lagmannsrettens vurdering er forskjellen mellom en midlertidig forføyning og en endelig dom.
En midlertidig forføyning er en hasteavgjørelse. Retten tar ikke endelig stilling til om noe er rett eller galt. Den vurderer bare om det er sannsynliggjort at den som krever forføyning har et krav – altså om det er mer sannsynlig enn ikke at det foreligger feil.
Lagmannsretten presiserte at de ikke var bundet av det tingretten hadde kommet til i den første forføyningssaken. De måtte gjøre en selvstendig vurdering. Og de kom til motsatt konklusjon: Det var sannsynliggjort at sykehusets opprinnelige vurdering av Taxi3 var riktig.
Poenget er ikke at den første tingretten nødvendigvis tok feil. Poenget er at en forføyningskjennelse ikke avgjør det underliggende spørsmålet. Som lagmannsretten skriver: «En senere kjennelse om midlertidig forføyning – som ikke ble anket – kan i seg selv ikke etablere en omgjøringsplikt.»
Hva burde sykehuset gjort?
Sykehuset behandlet forføyningskjennelsen som om den var en endelig dom. Det var feil.
Etter den første kjennelsen hadde sykehuset to reelle alternativer: Anke kjennelsen, eller vente på hovedsaken. Hvis de fortsatt mente at tildelingen til Taxi3 var riktig, burde de stått på sitt og latt domstolen avgjøre saken endelig.
I stedet valgte de å snu. Lagmannsretten var kritisk til dette. Retten pekte på at sykehuset hadde fastholdt at Taxi3 var kvalifisert helt til de tapte forføyningssaken. Først da endret de mening. Dette etterfølgende standpunktet «fremstår som preget av Sykehusets interesse i utfallet av rettstvisten», skrev lagmannsretten.
Skjønn kan ikke gjøres om
Lagmannsretten tok også opp et annet poeng. Vurderingen av om en leverandør har god nok økonomi, er en skjønnsmessig vurdering. Oppdragsgiver har et «relativt vidt spillerom» i denne vurderingen.
Men når skjønnet først er utøvd og leverandøren er funnet kvalifisert, kan ikke oppdragsgiver bare gjøre vurderingen på nytt. Det sykehuset gjorde var i realiteten en ny skjønnsmessig vurdering av de samme forholdene. Det åpner ikke anskaffelsesregelverket for – i alle fall ikke etter at kontrakt er tildelt.
Skal en vinner kunne avvises i ettertid, må oppdragsgiver kunne peke på konkrete rettslige feil ved den opprinnelige vurderingen. At de ved nærmere ettertanke ville brukt skjønnet annerledes, er ikke nok.
vinne
Sak: LB-2025-171257
