Mara-dommen bekrefter: 30%-regelen mangler EØS-rettslig grunnlag
- Robert Myhre
- Jan 1
- 3 min read
Ny dom fra EU-domstolen styrker kritikken mot FOA § 7-9
I en tidligere artikkel argumenterte jeg for at anskaffelsesforskriftens § 7-9 – som pålegger oppdragsgivere å vekte miljø med minimum 30 prosent – er i strid med EØS-retten. Argumentet bygget på to pilarer: direktivets klare ordlyd i artikkel 67(5), som plasserer vektingskompetansen hos oppdragsgiver, og Sintesi-dommen (C-247/02) fra 2004, som underkjente generelle og abstrakte påbud om bestemte tildelingskriterier.
Nå har EU-domstolen avsagt en ny dom som styrker dette argumentet ytterligere.
Mara-dommen: Hjemmel er avgjørende
I sak C-769/23 (Mara), avsagt 18. desember 2025, godkjente EU-domstolen italiensk lovgivning som forbyr bruk av laveste pris for arbeidsintensive tjenester. Men begrunnelsen er det sentrale.
Domstolen viser til at artikkel 67(2) tredje avsnitt uttrykkelig tillater medlemsstatene å forby laveste pris. I premiss 61 uttaler domstolen:
«[D]enne bestemmelsen begrenser ikke adgangen som den fastsetter til kontrakter om bestemte typer varer eller tjenester, og inneholder ingen unntak eller fravikelse fra denne adgangen. Mer generelt stiller den ingen vilkår for utøvelse av denne adgangen. Det er således klart ut fra bestemmelsens ordlyd at den gir medlemsstatene vid skjønnsmargin.»
Medlemsstatenes vide skjønnsmargin følger altså av at direktivet eksplisitt hjemler slike forbud.
Det som mangler
Det finnes ingen tilsvarende bestemmelse som tillater medlemsstatene å påby bestemte tildelingskriterier eller fastsette minimumsvektinger. Artikkel 67(5) sier tvert imot at det er oppdragsgiver som skal angi vektingen.
Mara bekrefter dermed det jeg tidligere har hevdet: Sintesi-prinsippet står ved lag for påbud. EU-lovgiver valgte bevisst å gi medlemsstatene adgang til å forby laveste pris, men ikke til å diktere kriterier eller vektinger. FOA § 7-9 mangler den EØS-rettslige hjemmelen som Mara forutsetter.
KOFAs kreative tolkning bekrefter problemet
At bestemmelsen er dysfunksjonell, illustreres av KOFAs praksis. I sak 2024/639 (Landbruksdirektoratet) godtok KOFA en «kombinasjonsløsning»: Oppdragsgiver hadde vektet miljø med bare 15 prosent, men supplert med miljøkrav i kravspesifikasjonen. KOFA konkluderte med at dette samlet sett oppfylte unntaksvilkårene i fjerde ledd.
Men hvor kommer denne tolkningen fra?
Fjerde ledd sier at tildelingskriterier «kan erstattes med klima- og miljøkrav i kravspesifikasjonen». Ordlyden forutsetter et enten-eller: enten 30 prosent vekting, eller kravspesifikasjon som erstatter tildelingskriteriet. Den åpner ikke for en mellomløsning der kriteriet reduseres og suppleres.
KOFAs tolkning er pragmatisk og forståelig – men den er også et tydelig signal om at bestemmelsens ordlyd ikke fungerer i praksis. Når klageorganet må tolke «erstattes» som «reduseres og suppleres» for å unngå urimelige resultater, bekrefter det at noe er galt med bestemmelsen.
Tre problemer med 30%-regelen
FOA § 7-9 lider av minst tre grunnleggende svakheter:
1. Manglende EØS-rettslig hjemmel
Direktivet gir medlemsstatene adgang til å forby laveste pris (art. 67(2) tredje avsnitt), men ikke til å påby bestemte kriterier eller vektinger. Artikkel 67(5) plasserer vektingskompetansen hos oppdragsgiver. Mara-dommen bekrefter at slik eksplisitt hjemmel er avgjørende.
2. Manglende internrettslig hjemmel
LOA § 5 gir oppdragsgiver et faglig skjønn til å vurdere hvordan miljøhensyn best ivaretas. Forskriften fjerner dette skjønnet og endrer dermed lovens materielle innhold.
3. Dysfunksjonell i praksis
KOFAs behov for kreative tolkninger viser at bestemmelsen ikke fungerer etter sin ordlyd. En regel som krever utvidende tolkning for å gi rimelige resultater, er en dårlig regel.
Motargumentene holder ikke
Tre innvendinger vil typisk anføres mot denne konklusjonen:
«Miljø er et overordnet EU-mål» – Korrekt, men irrelevant for spørsmålet. Direktivet gir oppdragsgiver full adgang til å vekte miljø høyt, også 100 prosent. Spørsmålet er ikke om miljø kan vektlegges, men hvem som skal bestemme vektingen. Artikkel 67(5) svarer klart: oppdragsgiver. At miljø er viktig, gir ikke medlemsstatene hjemmel til å overstyre direktivets kompetansefordeling.
«Direktivet gir medlemsstatene skjønnsmargin» – Anskaffelsesdirektivet er detaljert og harmoniserende. Og når direktivet eksplisitt gir medlemsstatene adgang til én type begrensning (forbud mot laveste pris i art. 67(2) tredje avsnitt), tilsier alminnelige tolkningsprinsipper at andre begrensninger ikke er tillatt uten tilsvarende hjemmel. Mara bekrefter nettopp dette.
«Unntakene i fjerde og femte ledd fungerer som sikkerhetsventil» – Unntakene har strenge vilkår og krever begrunnelse. De gir ikke det frie skjønnet artikkel 67(5) forutsetter. Og som KOFA-saken viser: Når klageorganet må tolke «erstattes» som «reduseres og suppleres» for å oppnå rimelige resultater, fungerer ikke unntakene etter sin ordlyd.
Konklusjon
Mara-dommen endrer ikke rettstilstanden, men den klargjør den. Medlemsstatenes handlingsrom til å begrense oppdragsgivers skjønn krever eksplisitt direktivhjemmel. Slik hjemmel finnes for forbud mot laveste pris. Den finnes ikke for påbud om bestemte kriterier eller vektinger.
FOA § 7-9 er dermed ikke bare i strid med LOA § 5 – den er i strid med EØS-retten. Og KOFAs praksis viser at selv klageorganet ser behovet for fleksibilitet som forskriftens ordlyd ikke gir.
Spørsmålet gjenstår: Hvor lenge skal vi vente før noen tar dette til EFTA-domstolen?
Sak C-769/23 Mara ble avsagt av EU-domstolens tredje avdeling 18. desember 2025. KOFA-sak 2024/639 ble avgjort 13. november 2024.
