Fritt frem for vennetjenester? Det stille farvel med konkurransen

Mens debatten om offentlig pengebruk ofte handler om de store skandalene, er en stille revolusjon på gang for de minste innkjøpene. Forslaget til nytt anskaffelsesregelverk innebærer i praksis en legalisering av direkteanskaffelser i et omfang vi ikke har sett før i Norge.

Hensikten er god. Både Anskaffelsesutvalget og Nærings- og fiskeridepartementet ønsker å redusere byråkratiet. For offentlige innkjøp under EØS-terskelverdiene – 1,3 millioner kroner for staten og 2,2 millioner for kommunene – foreslås det å fjerne kravet til konkurranse.

Forenkling er et edelt mål. Men når man fjerner plikten til å konkurrere, fjerner man også den viktigste mekanismen for å sikre at skattebetalerne får mest mulig igjen for pengene. Enda viktigere: Man fjerner vernet mot kameraderi.

Fra plikt til mulighet

I dagens regelverk er hovedregelen at det skal være konkurranse. Selv for mindre anskaffelser må en innkjøper sondere markedet og invitere flere tilbydere. Det er slitsomt, det tar tid, men det sikrer at «fetteren til rådmannen» ikke får oppdraget bare fordi han er fetteren til rådmannen.

Det nye forslaget snur dette på hodet. Konkurranse går fra å være et «skal» til et «kan».

Det foreslås at det eneste absolutte kravet for disse anskaffelsene er at de skal skje på «markedsmessige vilkår». Så lenge prisen ikke er hårreisende, står oppdragsgiver fritt. Det åpnes for at saksbehandleren kan plukke opp telefonen, ringe én leverandør man kjenner fra før, og inngå avtale direkte.

En illusorisk sikkerhetsventil

Forsvarerne av forslaget vil peke på kravet om markedsmessige vilkår som en sikkerhetsventil. I praksis er denne ventilen så utett at den knapt har verdi.

Bevisbyrden for at en avtale ikke er inngått på markedsmessige vilkår vil være tung. Hva er egentlig markedspris på en konsulenttjeneste eller et mindre byggeoppdrag? Spennet er stort. Så lenge prisen ikke er åpenbart urimelig, vil en innkjøper kunne velge leverandør fritt basert på kjennskap, preferanse og bekvemmelighet.

Uten et krav om å hente inn sammenlignbare tilbud, forsvinner fasiten. Uten fasit er det nesten umulig for en kontrollinstans å slå ned på pengebruken.

Umulig å kontrollere

Enda verre blir det når priser ofte anses som forretningshemmeligheter. Så ingen utenforstående kan kontrollere om det virkelig er markedspris. En konkurrent kan for eksempel ikke si fra om at de kan levere betydelig under de prisene som er avtalt, fordi man i praksis vil bli møtt med strengt hemmelighold.

Rettslig vakuum

Det mest betenkelige er hvordan dette svekker rettssikkerheten for næringslivet. I dag kan en forbigått leverandør klage til Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA) hvis kommunen har brutt prinsippene om likebehandling og konkurranse.

Med det nye forslaget fjernes disse knaggene for de mindre anskaffelsene. Du kan ikke klage på brudd på konkurranseprinsippet når det ikke lenger er plikt til å konkurrere. Du kan heller ikke klage på manglende likebehandling når loven tillater at man bare snakker med én part.

Resultatet er et rettslig vakuum for kontrakter verdt milliarder av kroner årlig på landsbasis.

Sementering av markedsmakten

Konsekvensen vil raskt bli at «den som er inne, blir inne».

En travel innkjøper i en kommune vil sjelden velge å bruke tid på å skrive konkurransegrunnlag og evaluere tilbud hvis loven sier at det er greit å la være. Minste motstands vei er å bruke de man kjenner.

Dette er dårlig nytt for gründere og små bedrifter som prøver å etablere seg. Uten kunngjøringer og uten åpne konkurranser, mister utfordrerne muligheten til å vise at de er bedre eller billigere enn de etablerte leverandørene.

Vi risikerer en offentlig sektor som systematisk favoriserer det bestående, ikke fordi det er best, men fordi det er enklest. I jakten på forenkling er lovgiver i ferd med å ofre prinsippet om at offentlige kontrakter skal vinnes, ikke tildeles.