Vektingen i offentlige anbud er ofte en ren illusjon

Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA) mener det er uproblematisk at beste tilbud får 4 av 10 poeng. Og med det sagt at normalisering av poeng ikke alltid er nødvendig. Det er basert på en sidebemerkning i en avgjørelse, som ved nærmere ettersyn fremstår som et rent arbeidsuhell.

I offentlige anskaffelser er tildelingskriteriene spillereglene leverandørene forholder seg til. Står det at pris og kvalitet vektes 50/50, forventer markedet at kriteriene skal ha lik innflytelse på hvem som vinner. Slik er det ofte ikke, og KOFA må ta sin del av skylden.

KOFA og 4-tallet

I storkammersak 2021/1000 tok KOFA stilling til bruk av absolutte evalueringsmetoder. I avsnitt 44 kommer nemnda med en betraktning som har skapt store bølger i innkjøps-Norge. De skriver at ved en absolutt vurdering vil:

«...det beste tilbudet ikke nødvendigvis oppnå maksimal uttelling. Dersom det beste tilbudet holder et jevnt godt nivå, men ikke er fremragende, vil det etter en slik modell være riktig å gi en uttelling midt på treet, eksempelvis 4-5 poeng...»

Nemnda mener altså at hvis beste leverandør "bare" er jevnt god, skal vedkommende ha mindre enn halv uttelling på skalaen. Begrunnelsen er at man må spare poengene til en teoretisk "fremragende" løsning som kanskje ikke finnes i konkurransen.

Et juridisk arbeidsuhell

Det er imidlertid avgjørende å lese dette sitatet med juridiske briller. Uttalelsen om "4-5 poeng" fremstår som et såkalt obiter dictum – en sidebemerkning som ikke var strengt nødvendig for å begrunne resultatet i den konkrete saken.

I rettskildelæren har slike bemerkninger langt lavere vekt enn de setningene som bærer selve avgjørelsen (ratio decidendi). Man kan derfor argumentere for at eksempelet var et "arbeidsuhell" fra et samlet storkammer. Nemnda har trolig ikke overskuet de dramatiske matematiske konsekvensene av å legitimere en så lav score til beste tilbyder.

For selv om det høres intuitivt riktig ut at "middels kvalitet skal ha middels poeng", kollapser logikken fullstendig når den møter priskriteriet.

Den logiske bristen

Hvis man skal følge KOFAs obiter-uttalelse konsekvent, måtte man gjort det samme med pris. Det teoretiske nullpunktet for pris er 0 kroner. Det finnes alltid noen i verden som kunne gjort jobben billigere.

For å ha "rom i skalaen" til å premiere en eventuell lavere pris, burde derfor det billigste tilbudet i en konkurranse sjelden få mer enn 2 eller 3 poeng. Et tilbud på 1 million kroner er tross alt langt unna gratis.

Slik gjør vi selvsagt ikke. Det ville vært absurd. På pris forholder vi oss til det faktiske markedet. Den billigste leverandøren i rommet får automatisk 10 poeng.

Når KOFA – kanskje ved et uhell – tillater at kvalitet måles mot en teoretisk utopi (hvor beste får 4 poeng), mens pris måles mot konkurrentene (hvor beste får 10 poeng), legitimerer de en massiv matematisk skjevhet.

Desimaler mot hundre poeng

Effekten av KOFAs "arbeidsuhell" er at priskriteriet får et mye større utfallsrom enn kvalitetskriteriet.

La oss dra prinsippet ut i det ekstreme for å vise hvorfor praksisen feiler:

Se for deg en konkurranse der oppdragsgiver følger KOFAs eksempel slavisk. Den beste leverandøren får 1 poeng på kvalitet, og den dårligste får 0,3 poeng. "Ingen var fremragende," sier innkjøperen. Samtidig går prisskalaen fra 0 til 100.

Her vil en kvalitetsforskjell mellom leverandørene utgjøre 0,7 poeng. En prisforskjell vil kunne utgjøre titalls poeng. Selv om konkurransegrunnlaget sier at vektingen er 50/50, har innkjøperen i realiteten laget en konkurranse der kvalitet betyr null.

Mekanismen er nøyaktig den samme om beste leverandør får 4 poeng eller 10 poeng. Så lenge prisskalaen utnyttes fullt ut (relativt), mens kvalitetsskalaen holdes igjen (absolutt), endres den reelle vektingen dramatisk i favør av pris.

Normalisering må til

Vi kan ikke la en uheldig sidebemerkning fra KOFA styre norsk offentlig sektor mot dårligere kvalitet. Løsningen er normalisering.

Normalisering betyr at det beste tilbudet som faktisk er kommet inn, definerer toppscoren på kvalitet – akkurat som på pris. Hvis beste kvalitet justeres opp til 10 poeng, og beste pris får 10 poeng, blir kriteriene sammenlignbare. De andre tilbudene må selvsagt beholde sin prosentvise avstand til beste tilbud, og vil derfor oppjusteres tilsvarende på poengskalaen.

Da konkurrerer leverandørene på like vilkår. Da betyr 50 prosent faktisk 50 prosent. Ved å korrigere for KOFAs matematiske glipp, sikrer vi at det offentlige faktisk får den kvaliteten de betaler for.